Av med dei kvite hettene

Det er ei spesiell tid og med ettertenktsomme og spesielle debattar. No er den politiske floraen av debattantar og politikarar med høgreorienteringar på retrett -med munnen full av for mykje Møllers Tran.

- Jeg angrer på ord jeg har brukt (Siv Jensen, FrP)

- Jeg beklager mine uttalelser på det sterkeste. Dette er ikke meg (Håvard Krane, Demokratene)

- Det burde jeg ikke ha gjort. Det er støtende (Ola Borten Moe, SP)

- vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt, (Christian Tybring-Gjedde, FrP)

Ein etter ein går av den kvite hesten og orsakar ordbruken som dei uhemma har fyllt eteren med, anten dei har vore populistiske, rasistiske, framandfiendtlege eller rett og slett etnosentristiske. Det står det respekt av, men tvingar fram ettertankar om den kollektive opphausinga av eit fiendebilete som har råka fredelege menneske.

22. juli blei ei hard vekkarklokke utan slumreknapp for både den medvitne så vel som den umedvitne mobben. Anten det er politikarar som Christian Tybring-Gjedde, bloggarar og debattantar som Fjordmann som har flykta inn i si ariske verd på guterommet og PC-skjermen med større oppkobling til internett enn frisk luft, organiserte høgreekstreme miljø, eller det rett og slett er forvirra sjeler, så må vi erkjenne at ordskiftet dei siste ti åra har vore forsura og innvadert av meiningsytringar som har hatt til hensikt å utvise aggresive haldningar mot det framandkulturelle og skape frykt i samfunnet.

Nokon har frykta, eller villa skape frykt, for den delen av verda som har vorte påført eit urettvist fiendtebilete etter 11. september som markerte innleia til nye vestlege krigar mot muslimske land. Resultatet har monna ut i stengsler, fiendskap og hat. Verden er full av historiske nullpunkt, ground zero, der ordskiftet tek ei dramatisk vending. Hiroshima, Nagasaki, World Trade Center, Utøya. Vi er der no, i vårt litle land.

Mange har overdrive. Skal no eg utvise hat attende til sendarane av slike ytringar sidan 11. september og fram til 22. juli? Eg har sinne inni meg, men ønskjer i det minste å halde det attende. Mange blir påverka av historias dramatiske vendepunkt. Når muslimar styrta flya sine inn i World Trade Center, blei det føde til spinnande nervetråder og hjerneceller i kreative hjerner som kanskje ikkje føler at dei har fått utventilert kapasiteten sin og funne sine roller på jorda. Dei blei redde, sinte og kampklare. Men kven gav hjernene føde til å hate?

(...) we're going to hunt them down. They think they can hide, but this patient nation will do
whatever it takes to bring them to justice. And when we do, the world will be better for it (...)

(...)You see, the people that tend to send young, innocent boys to their death in
the name of Allah want to save their own skins by hiding in caves. (...)

- George Bush og andre leiarar i vesten.

Kven gav hjernene føde her heime til å spreie mishag og fiendtlege ytringar på bloggar, debattforum og i konvensjonelle media? Dei angrar. Eg vil tilgje dei, også du Tybring-Gjedde, for dei visste ikkje kva dei gjorde. Det gjorde heller ikkje Gavrilo Princip når han fyrte av skotet i Sarajevo som løyste ut 1. verdskrig eller piloten Claude Eatherly som flaug og droppa bomba i Hiroshima. Vi vaknar brått og med eitt er verda nyansert. Svart-kvitt blei til fargar. Vi får fargesynet attende, men det har kosta livet til mange som levde der og då. Vi som lever vidare skriv nokre pauli ord til minne om dei falne om at du skal ikke sove.

Siste avsnitt er vel eit såkalla post scriptum.

-Vi, som i venstresida eller folk flest om du vil, har også kvite hetter på, fordi vi lot høgresida flytte debatten vekk frå den solidariske banehalvdel til den nasjonalistiske utan å løpe heilt fram til alarmklokkene og tenne vardeljosa. Grensene for kor harde vi kunne framstå i media mot folk som er like mykje menneske som alle andre, blei flytta så langt at vi lot oss ikkje lenger sjokkere når nokon uttalte seg islamofobisk i media eller stortinget vedtok innstramingar i flyktninge- og asylpolitikken som flytta Noreg vekk frå verdsamfunnet og nærmare vestens mantel, nasjonalismen.

Eg har også ei kvit hette. Eg gir ho ikkje bort, men legg ho innst i klesskapet for å minne meg på at for kvar gong det fødast eit menneske så er det “ground zero”. Det kan vere svart eller kvitt. Det kan bli antirasist eller rasist. Det kan bli helt eller skurk. Det kan bli så mangt. Vi må bygge samfunnet slik vi vil at menneska skal vere. There is such thing as society. Det finnes et samfunn. Eg vil ikkje tillate at nokon nører opp under hat mot folkegrupper igjen utan å stå opp mot samfunnsfienden.