Utanriksdepartementet har avblåst Sør-Trøndelag fylkeskommune sin boikott av Israelske varer. Jonas Gahr Støre og Gry Larsen med sine kompanjongar i departementet, har foretatt ei vurdering av vedtaket som eg gjengir her.
” I forbindelse med Sør-Trøndelag Fylkestings vedtak om å boikotte varer fra Israel, har Utenriksdepartementet basert på en henvendelse av 05.01.06 fra Jus- og innkjøpssjefen i Sør-Trøndelag Fylkeskommune foretatt nedenstående vurdering av den folkerettslige situasjon angående offentlige anskaffelser fra Israel.
Norge og Israel har inngått en frihandelsavtale, senest revidert i 2005. Denne avtalen inneholder en egen bestemmelse om offentlige anskaffelser og landenes adgang til å konkurrere på deres respektive markeder, hvor det henvises til reglene i WTOs avtale om offentlige anskaffelser, som både Norge og Israel er parter i. Det fremgår uttrykkelig av denne avtalen at norske anskaffelser på fylkes- og kommunenivå er dekket i den forstand at det foreligger en forpliktelse til å gi også israelske leverandører adgang til å delta i konkurranse i samsvar med avtalens regler om slike anskaffelser. En boikott av israelske leverandører i forbindelse med offentlige anskaffelser i den aktuelle sammenheng vil således anses å være i strid med norske folkerettslige forpliktelser.”
Med den faglege kompetansen eg sit på ifht internasjonale handelsavtalar og regelverk gjennom WTO og EØS er dette forsåvidt ei rett vurdering. I både WTO-regelverket har ein prinsippet om “most favourite states” som seier at dei fordelar ein gir eit land skal også gjelde andre land. I denne saka vil det bli definert som at ein gir alle andre land enn Israel fordelar, og dermed strider det med regelverket og avtalane Noreg har ratifisert.
Derimot finst det unnatak for dette. Til dømes om eit land har fått påviss usunne verdiar i produkta sine som t.d. norsk oppdrettslaks (boikott frå EU og Russland mot Noreg). Til dømes om eit medlemsland sine varer er produsert på okkupert land, vil EU-land, jamvel WTO-land kunne avstå frå å sleppe desse varene inn på marknaden. Dette blir dermed komplisert i fht. avtaleverka. Om ein uproblematisk skal kunne boikotte varer frå eit medlemsland anten det er innanføre EØS eller WTO, så må produksjonen og leveransen av varene kunne sporast til noko EU og/ eller WTO ser på som folkerettsstridig, okkupert landområde. Men det skulle kunne gå an å problemtatisere dette til å dreie seg om land som driv folkerettsstridig okkupasjon. Både EU og FN har erklært okkupasjonen folkerettstridig.
Men om ein boikott er folkerettstridig slik UD påstår fordi det bryt med dei nyliberale avtaleverka i WTO/ EU? Det er fiffig! Så vidt eg veit er det ingen formuleringar i folkeretten som seier at; “dersom eit land/ fylke eller kommune hindrar eit land/ fylke/ kommune sine varar å konkurere på linje med andre, så er det i strid med folkeretten”?
Vel. Eg medgir at UD formelt nok har rett i at det finst nyliberale regelverk innanføre WTO og EØS som kan stogge ein slik boikott frå Sør-Trøndelag fylkeskommune. Eg nektar for at det er folkerettstridig, og eg meiner at saka burde bli prøvd for WTO-domstolen og EØS. Vi veit kva utfallet ville blitt der, men utfallet er uansett gitt når det kongelege norske arbeiderparti har vist både oss på venstresida og Jan Petersen kven som verkeleg er sionistpudlar i Noreg.
PS! Forbrukarboikott er ikkje definert som stridbart korkje i WTO, EØS eller i FN. Tvert om. Medlemslanda der har i det store og heile støtta forbrukarboikottar før gjennom boikotten av Apharteidregimet i Sør-Afrika og den kortvarige sanksjonen av Austerrike og Jürg Haider på 90-talet. Sør-Trøndelag bør derfor foreslå ei sekundær og moderert fråsegn ved neste behandling av saka der fylkeskommunen oppmodar sine innbyggarar til boikott. Det er ein kamp for folkeretten, mot den folkerettslege okkupasjonen av Palestina. I tillegg må vi slutte å PRIORITERE israelske våpen og appelsinar i Noreg fordi vi vil mingle med USA. Når varer frå andre land kan tilbyst til ein billegare penge og til betre kvalitet, og vi likevel kjøper jagarfly frå USA, så er det i strid med prinsippet i WTO og EØS om most favourite states -bestevilkårsprinsippet. Bestevilkårsprinsippet kan jo i utgangspunktet vere progresivt, så lenge det betyr at vi til dømes kan handle sukker i Noreg frå Brasil eller Mosambik. Men i dag er bestevilkårsprinsippet i grunnen det same som bestevennsprinsippet. For sukkeret kjøpar vi gjennom EU. Det er folkerettstridig det.
January 18th, 2006 at 2:18 pm
Du er så mild i kantene Tromp. Jeg vil se hat - litt ekte trønderhat! For det er så trist å se at APs partipisk når laaangt opp til Trøndelag, og at fax-maskinen på UD kan overstyre lokale boikottvedtak.
January 19th, 2006 at 5:54 pm
de har ikke overstyrt oss - ingen fare! APs partipisk er derimot noe som kan vise seg å bli et kjempeproblem ved behandlinga i mars.
UDs brev er latterlig. det er å dra den ganske langt å hevde at vår boikott er folkerettstridig, med den forklaring at norge bryter sine folkerettslige forpliktelser ved å bryte vilkår i frihandelsavtaler med israel, all den tid israel bryter folkretten ved å okkupere jord og terrorisere en befolkning.
å avblåse en moralsk-politisk debatt med at frihandelsdogmene er viktigst, er helt vilt, og bekrefter jo bare venstresidas kritikk av WTO. da har man for all framtid avlyst boikott som politisk virkemiddel.
en trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at et norsk fylkes boikott av israel bryter med WTO-regler. men det er jo derfor det heter BOIKOTT: man setter politiske og etiske prinsipper høyere enn frihandels-sedvane for å gjøre et politisk poeng.
en ting som er positivt oppi alt dette er jo hvordan høyreføyen i AP har hoppet fra skanse til skanse, etterhvert som de går tom for argumenter. det skal bli et spennende fylkesting i mars. og jeg vet av en viss fylkesordfører som vil ha et forklaringsproblem.
December 11th, 2006 at 9:57 pm
Boikott av Israel er det samme som å lukke øynene. Det er mye vanskeligere å ha en mening som er basert på FAKTA.
Norske media omtaler konflikten i Midtøsten daglig. Mange tror etter hvert at de er “eksperter” på denne konflikten uten å studere den historiske bakgrunnen eller fakta av de forskjellige begivenheter på en seriøs måte. Også sosialistene i Norge har en klar ramme for konflikten i Midtøsten. Realiteter som stemmer ikke med denne rammen ignoreres.
Vold mot jøder er ikke noe nytt, og det virker nesten “naturlig” at jødene
Blir angrepet. Israel har levd i over 80 år med terror og vold, men dette endrer ikke realitetene: Jødene har historisk rett til å leve i dette land og de har full rett til å forsvare seg. Denne retten blir ikke mindre bare fordi Kåre Willoch eller SV sier at palestinerne har rett til helle landet og jødene er okkupanter.
Pressen liker å kritisere staten Israel, og det er forståelig: det er mye enklere, og til og med behagelig å kritisere et åpent demokratisk land med vestlige verdier enn å undersøke hva de arabiske/palestinske regimene står for. Det kan vare ganske ubehagelig, eller direkte farlig, å skrive om korrupte og voldelig muslimske regimer.
Men kanskje vi kan se litt på fakta:
Allerede for mer enn 3000 år siden var Israel en selvstendig nasjon (under kong Saul). Navnet Palestina ble gitt til område av Romerne tusen år senere etter at de har slått ned det jødiske opprør og ødelagt tempelet i Jerusalem. Romerne deporterte de fleste jøder ut av landet og tillatt ikke bruk av de opprinelige navn Israel, Judea eller Samarie. På den måten prøvede de å hindre en ny etablering av en jødisk stat. De prøvde også å endre navnet Jerusalem til Aelia Capitolina av samme grunn.
Palestina var et desertert land til slutten av det 19. århundre. I flere tiår gikk antall befolkning i Vest-Palestina NEDOVER. I 1850 var det ikke mer enn ca. 120 000 mennesker i hele Vest-Palestina, 20 000 av dem var jøder og mange av de andre var nomader.
En stor del av området var ørken og sumper og det var noen få som orket å bo der. De som bodde i landet var forskjellige små grupper: egyptere, tyrkere, armenere, syrere, beduiner, jøder, kurdere, forskjellige kristne grupper og andre. Det var ikke før jødene begynte å komme og bygge opp landet at arabere fra naboland og andre begynte å strømme til landet (www.eretzyisroel.org).
Palestina har aldri eksistert som noen selvstendig enhet. Området var styrt av Romere, Muslimer, kristne korsfarere, det tyrkiske Ottoman imperium, og etter første verdenskrigen, av England. England, med internasjonal støtte, sa seg til slutt enig i etablering av et jødisk hjemland i området (Balfur deklarasjon i 1918).
England som styrte området før 1947 innførte strenge begrensninger for jødisk immigrasjon til landet. Og de satt store militære styrke til å overvåke den vestlig grensen, og til å jage vekk de “ulovlige” jødene som rømte fra Europa. Samtidig var den østlig grensen av Vest-Plaestina åpen til fri innvandring av arabere. Fra 1890 til 1945 flyttet ca. en halv million mennesker, mesteparten muslimer, fra nabolandene og bosatt seg i Vest-Palestine (dagens Israel, Vestbredden og Gaza).
In 1946 ble en palestinsk stat, Transjordan, etablert i øst-palestine.
I 1948 foreslå FN å dele vest-palestina mellom jødene og araberne. Til tross for at jødene fikk bare en liten del av ”Palestina” aksepterte de planen. Araberne gikk til krig
I seks dagers krigen i 1967 erobret Israel Judea og Samarie. Men områdene var ikke erobret fra Yasser Arafat. De ble erobret fra Kong Hussein av Jordan. Jeg kan ikke unngå å undre meg over hvorfor oppdaget Palestinerne plutselig sin nasjonale identitet ETTER at Israel vant krigen i 1967. Hvorfor krevde de ikke en egen stat når de var under tyrkisk, engelsk eller Jordansk/egyptisk styre?
Det er ingen språk som heter Palestinsk. Det er ingen distinkt Palestinsk kultur eller religion. Det har aldri vært noe Palestinsk land styrt av Palestinere. Palestinere er arabere, ikke til å skjelne fra Jordanere, Syrere, Libanesere, Irakere osv. Araberne kontrollerer i dag 99.9 prosent av Midtøstens område. Israel sitter på kun 1 tiende del av 1 prosent av området !
Dagens “palestinere” var aldri noe urbefolkning av Palestina (Arafat for eksampel ble født og vokst opp i Egypt). De fleste av dem kom til Vest-Palestina i begynnelsen av den 20 århundre fra Yemen, Saudi-Arabia, Marokko, Helas, Russland, Bosnia, Egypt, Syria og andre land. Myten at dagens “palestinere” har bodd i sitt “eldgamle palestinske land” til jødene kom og “kastet dem ut”, er basert på arabisk løgnpropaganda som dessverre har festet seg også i Europa.
Mange av araberne som flyktet fra Israel i 1948 var ikke fastboende i landet og en del har simpelthen returnert til de land de kom fra (se forskningen “From Time Immemorial” av Joan Peters). For hver araber som flyktet fra Israel, var det minst en jøde som flyktet/ble jaget ut av et arabisk land. Men mens Israel tok imot og hjalp de jødiske flyktningene til å integrere seg i samfunnet, plasserte araberne sine “brødre” som kom fra Israel i flyktningleiere og hindret dem mulighet til å integrere seg i de land de bor i.
Er det noe løsningen til konflikten i Midtøsten?
Israelere og palestinere er dømt til å leve sammen. Jeg er optimist og tror at det kan finnes en vei for alle til å leve i fred i dette område. Men en slik løsning må begynne med sannheten. Terrorisme, vold, og løgnpropaganda hjelper ikke til å finne en løsning.